Langs Europa med sjøfly

De alltid hjelpsomme flygelederne på Røyken snakker daglig med sjøflygere på Sørlandskysten i sommersesongen. Vi er ikke på fornavn, men har lært hverandre å kjenne. Morgenvakten på Farris Approach spurte om turen og ønsket oss en god reise sørover.

– Vi er vel tilbake om en drøy uke, så da snakkes vi igjen, meldte vi over Hvaler fra LN-KAO, en Cessna 185 som har fløyet på ski, hjul og flottører i Norge siden 60-tallet. Vi hadde medvind og farten vår var nesten 130 knop.

Vårt første stopp var Sövdesjöen, en innsjø helt sør i Sverige på lik breddegrad med København. Når du lander på et av søta brors vann møter du uten unntak vennlighet. I Sverige finnes nemlig ingen restriksjoner knyttet til å lande på innsjøer.

Ingen opplyser deg om vind eller om banen er fri. Som kaptein må du kalkulere og ta avgjørelsene selv. Sjøflyging gir deg en fantastisk frihet – som krever innsikt og som innebærer et stort ansvar.

Etter to og en halv time med flyging i medvind fylte vi på ni jerrykanner tilsvarende 180 liter. Den lokale kioskhandleren ved Sövdesjöen spanderte softis på oss. Etter en drøy times stopp var vi på vingene igjen.

Sjøflynasjonen Norge

Med landets beskyttede kystlinje og mange innsjøer er Norge å regne som en av verdens store sjøflynasjoner. Oslos første flyplass ble åpnet på Gressholmen i Oslofjorden i 1927.

Fra nord til sør hadde Widerøe hyppige avganger, og lenge var sjøfly det beste fremkomstmiddelet for å sikre provianter til fjerne strøk. Frem til slutten av 70-tallet var ski- og sjøflynæringen betydelig.

Loven om motorisert ferdsel som Stortinget vedtok i 1978 gjør at det ikke er like fritt frem på innsjøer og i vassdrag som i Sverige. Her hjemme er det opp til den enkelte kommune å bestemme om det skal være tillatt på mindre vann.

I 2019 vedtok Stortinget en ny havne- og farvannslov, som fastslår at fri ferdsel til sjøs også gjelder for sjøfly – som innebærer at en kan lande og ta av i landets mange havner. Den nye loven satte punktum for 16 år med usikkerhet og uforutsigbar tilgang til norske havner for sjøfly.

Gode hjelpere i Tyskland

Neste destinasjon etter Sverige var Welzow i Sørøst-Tyskland. På en flyplass som tidligere ble operert av russerne under den kalde krigen, møtte vi to entusiaster som har klart å åpne innsjøen like ved for sjøfly-aktivitet.

Faktisk er Welzow det eneste stedet på ruten hvor det var mulig å skaffe flybensin. Tankene i vingene og alle jerry-kannene ble fylt til randen, før LN-KAO satte kurs videre sørover for Østerrike.

Tyskerne spurte om de norske forholdene, ga oss honnør for langtur-prosjektet og ba oss om å hilse alle på veien sørover. Det europeiske sjøflymiljøet er ikke større. Vi takket med all ydmyket for bistanden og betalte de gode hjelperne i kontanter og ga de en flaske akevitt hver.

Inn for landing i Red Bull-land

Etter totalt drøye syv timers flyging kunne vi sette flyet på Wolfgangsee, en østerriksk innsjø nær Salzburg. Her kreves det spesialtillatelse for å lande. Dessverre er sjøfly nær sagt en utryddet art også her.

Forløperen til Austrian Airlines hadde en flyforbindelse på innsjøen til og fra Wien på 1920-tallet.Men til tross for strenge reguleringer er det fortsatt flyaktivitet her. Årsaken er at eieren av et av hotellene langs innsjøen er interessert i flyging og har et tett samarbeid med Red Bull, som har hovedkontor like ved.

Bare noen uker etter vårt besøk ble arrangementet «Living Legends of Aviation Award» avholdt på Scalaria Hotel, som ligger ved vannkanten. Kombinert med et flyshow – der blant annet DC-6, P-38 og Trojan luftes – berømmes personer som har gjort noe spesielt for luftfarten. Eventhotellet er ellers kjent for å være sted for storslåtte lanseringer for bilmerker som Mercedes og BMW.

På en dag fløy vi fra Fornebu til Wolfgangsee. Etter nesten syv timers flyging kunne vi fornøyd jekke hver vår øl. Dagen etter ventet den siste og mest spennende etappen – gjennom alpene til Italia.

Sjarmøretappen

Et sentralt element ved å fly gjennom alpene er å starte tidlig på dagen. Utover ettermiddagen er det vanlig at det bygger seg opp værsystemer som kan gjøre det krevende å passere mellom fjelltoppene. Terrenget var majestetisk og kan ikke beskrives – det må oppleves.

På vei inn i Italia fløy vi over Gardasjøen, før vi rutet vestover til Comosjøen. I store deler av luftrommet forbyr italienerne VFR-flyging over 2.000 fot. Med mye VFR-trafikk var det ekstra viktig å se etter andre fartøy – som vi erfarte da vi passerte en paraglider over Gardasjøen med bare noen hundre meters avstand.

På Comosjøen er «flyplassen» markert med store, gule bøyer. Banen er om lag 1.000 meter lang og 40 meter bred. Et effektivt virkemiddel for å holde andre trafikanter unna. Dog kjører det store båter på sjøen og med murvegger rundt sjøen slår bølgene alle veier. Det er som å lande i havnebassenget i en travel, norsk sørlandsby midt i juli, bare uten at båtene har hastighetsbegrensninger. Vi fikk flyet ned.

Pressede bukser og hangar-sigar

Ingen i Como kunne huske når noen fra Skandinavia var der sist, men vi kom frem. I planleggingsfasen hadde vi god kontakt med Como-miljøet, som ønsket oss varmt velkommen da vi takset inn til anlegget deres. Hangaren ligger på gateplan med et tilhørende «STOP»-skilt for bilistene som passerer, med advarsel om at sjøfly passerer på tralle inn og ut av hangaren. Et paradis, må skjønne.

Comosjøen ser ut som bokstaven Y satt på hodet, og byr på mange muligheter. Vi ble værende i en snau uke, og brukte flyet til flere lokalturer. Vi besøkte steder på anbefaling fra de lokale flygerne, og det ble etter hvert en rutine å reise til traktene rundt Bellagio for å ta seg et morgenbad. Det var folk i Como-hangaren hele dagen. Det var ingen tvil om at dette var Italia – her hadde instruktørene pressede bukser, røykte sigar mellom flyvningene og utviste den mest elegante form for vennlighet til gjester og seg imellom. Og fly kunne de. Er du i Como og skal ta av sørover inn mot byen, så er regelen til italienerne at du må ha flyet i luften før halve banen er brukt opp. Da er du «committed», som det heter: etter avgang stiger du maksimalt et par hundre fot, lar flyet bygge opp den nødvendige hastigheten før du tvinges til å legge flyet i en krapp og spektakulær U-sving for å unngå terrenget og den tilhørende tettbebyggelsen. Sjøflyging på sitt mest vidunderlige, vil noen si.

Kilen sjøflyhavn – still going strong

Sjøflymiljøet i Como er unikt i Europa. Det er ingen andre steder sør for Skandinavia som kan vise til et så høyt aktivitetsnivå og gode fasiliteter. Utenfor Skandinavia må du reise til Alaska eller Canada.

Gjennom sesongen har nærmere 17 sjøfly base i Kilen på Fornebu, som har vært tilholdssted for brorparten av norske sjøflygere siden 1920-tallet. Den rødgrønne regjeringen vedtok i 2012 en styrt avvikling av dette miljøet, som på sikt ville utradert det som regnes som et av Europas største. Her finnes veteraner som har fløyet i fjellet, lang kysten og med tusenvis av timer i loggboken. Noen av dem sluttet å fly for flere tiår siden, men finner fortsatt veien til klubbhytta.

Saken om Kilen gikk på nytt helt opp til statsrådsnivå etter regjeringsskiftet i 2013. Takket være målrettet innsats fra Kilen sjøflyklubb og deres allierte sikret klubben videre eksistens. Den borgerlige regjeringen ga i 2015 grønt lys for videre drift etter en årelang konflikt. Nøkkelen til seieren var den sterke lokalpolitiske oppslutningen i Bærum kommune, og at argumentene fra motstanderne ikke fikk stå uimotsagt.

Hvis du velger å ta sjøfly-utsjekk i Kilen, vil du få en «rettighet til å lære». Som i flyging ellers, blir heller ingen her ferdig utlært. Flyging innebærer risiko og det er du som pilot som må håndtere den. Dette kommer spesielt til uttrykk i det norske sjøflymiljøet, der de eldste flygerne ikke ønsker deg «god tur», men heller «lykke til».

Fra et paradis til et annet

Snart var det på tide å vende hjem fra Comosjøen etter fem dager i paradis. Med 300 liter på tanken og 200 i baksetet ventet ti timer med flyging før vi var tilbake i vårt eget paradis. Den første ruten gjennom de sveitsiske alpene var plottet inn på kartet. Vi gledet oss litt til å komme hjem. Når alt kommer til alt er Norge fortsatt et land der sjøfly fortsatt er egnet transportmiddel. Vi kan lande langs hele kystlinjen og på mange fjellvann, det er dagslys til midnatt gjennom sesongen og god tilgang i landets mange havner. Det er ikke så verst.

Vi var blant venner i Italia og det var vemodig å vende snuten hjemover mot Skandinavia. Vi takket for utmerket service og all hjelp, før vi satte oss i et tungt lastet fly og gjorde oss klare for avgang.

Etter tre større hopp på den bølgete banen i 30 varmegrader kom vi i luften. Gutta i hangaren kvitterte ut avgangen på den lokale radiofrekvensen:

– Ciao, guys! Good luck!