Påskeflyet som forsvant

Det var stille på Starmoen langfredag morgen. Solen steg bak furutoppene, og myra duftet vår. Vaktmester Johnny Løpsa, kjent for å møte presist og mumle langsomt, hadde akkurat satt på kaffe i klubbhuset da han oppdaget det: Den gule Cub’en var borte.

Den sto vanligvis ytterst i hangaren, parkert på linje med seilflyene og en pensjoner Piper Pawnee. Nå gapte plassen tom. Hangardøren sto på gløtt.

– Den kan da ikke ha fløyet av seg selv, sa Johnny og plukket opp mobilen.

Rebba Hanserud, ildsjel og sikkerhetsansvarlig, kom først til stedet. Bak solbrillene lyste det av irritasjon.

– Dette er sabotasje, sa hun. – Altså, hvem er det som stjeler en Cub? Og magnetbryteren er også borte? Den lå i skapet i går kveld.

Turbo Breen, klubbens PR-ansvarlige og eier av tre GoPro-kamera og en selfie-stang, kom pesende inn, som vanlig ikledd Luftsportuka-jakken og med en tørr baguett i hånden.

– Ingen har sett noe? Er det ikke rart om ingen har hørt motoren?

– Vi hadde vaffelkveld i går. Var folk her til elleve, sa Jossi Tansen, klubbens kasserer. – Jeg var den siste som gikk. Alt var normalt.

Han veivet litt med hånden da han snakket. De fleste hadde fått med seg de nye, mørkebrune skinnhanskene hans – «flyetui for fingrene», som han kalte dem. Ekstra varme, påsto han. Nettopp kjøpt på Aero-messen i Tyskland.

– Ingen unormale bevegelsesspor? Har vi mistenkte? spurte Rebba.

– Det kan nok ta litt tid å finne ut av. Dette er ikke CSI Miami, mumlet Johnny.

Så, som på cue, dukket Stein Pøsenholt opp i døren. Seilflypøsen fra VM i 1982 satt som vanlig på hodet. Han hadde fløyet mer enn de fleste hadde kjørt bil, og stemmen hans hadde et så lavt turtall at det kunne få en Rotax til å stalle.

– Jeg så Cub’en i går kveld, sa han rolig. – Den må 

Det tok ikke lang tid før lensmann Bjørke dukket opp. Han hadde en undertrykt lidenskap for flyging, og gikk ikke av veien for å legge patruljen innom hangaren.

– Piper Cub, påskegul, registrert LN-WAF? spurte han. – Jepp. Sett på jorde ved Løten i morges. Ser hel ut. Ingen fører i sikte.

Flyet var uskadd. Inne i cockpit fant de to ting: Et gammelt ICAO-kart, brettet ut over knebordet – og en magnetbryter, pent plassert på setet. På kartet var ett område sirlig ringet inn med rød tusj – skogholtet rett nord for klubbens egne baner.

– Hvorfor i all verden fly dit og lande i Løten? mumlet Bjørke. – Dette er virkelig mystisk.

De visste at Cub’en hadde historie. Den ble en gang eid av Einar Tansen, Jojos farfar, som fløy den da den var nyimportert fra USA. Ryktene gikk om hemmelige kart og gamle gjeldsbrev. Tansen senior var kjent for å være en kreativ flyger med hang til kontantoppgjør og parallelle loggbøker.

I dagene som fulgte var stemningen i klubben trykket.

Jojo begynte plutselig å interessere seg for eiendommer i Sveits. Turbo Breen oppførte seg usedvanlig normalt. Han fløy en seilflytur uten kamera. 

Rebba brukte hele påsken på å reorganisere reservedelslageret og unngikk all prat om Cub’en.

Og Stein Pøsenholt? Han smilte bare mildt og sa: 

– Jeg har lært én ting. Når noen flyr uten å logge det, er det enten kjærlighet, skam – eller gamle kart.

En tidlig morgen, etter at alt hadde roet seg, fant Johnny Løpsa en konvolutt i postkassa til klubbhuset. Inni lå et bilde av Cub’en, perfekt parkert på jordet ved Løten. 

I solskinnet kunne man se glansen fra cockpiten – og gjennom sidevinduet skimtes en hanskekledd hånd med et fast grep rundt noe som mest minnet om gullbarrer. På baksiden stod det, med sirlig skrift:

"Takk for lånet. Fant det jeg trengte."

HVEM VAR FLYTYVEN? 

Send svaret ditt til lise@flynytt.no og vær med i trekningen av en flott Flynytt-t-skjorte!