Vil bringe «glemt» historie tilbake i lyset

I løpet av perioden fra 1950 til 1989 mistet totalt 199 norske militærflygere livet. Likevel er dette en del av norsk historie som vies lite oppmerksomhet. Det ønsker Sondre B. Hvam og resten av gjengen på Flyhistorisk museum Sola å gjøre noe med.

– Vi ønsker å samle historien til disse flygerne før det er for sent, sier han til Flynytt.

– Forsvunnet fra folks kollektive bevissthet

I forbindelse med sitt daglige arbeid på museet bet Hvam seg merke i at mange flygere i Forsvaret mistet livet også etter at andre verdenskrig var over. Mens det nesten årlig kommer ut nye bøker og artikler om flygerheltene fra okkupasjonstiden, snakkes det lite om de som tjenestegjorde under den kalde krigen.

Hvam bestemte seg derfor for å gå enda dypere inn i materien. Forskeren undret seg over om grunnen til at denne informasjonen er ukjent for så mange skyldes at det ble skjøvet under teppet og ikke delt med offentligheten. Han bestemte seg for å gå gjennom 40 årganger av Stavanger Aftenblad.

– Da viste det seg at 83 prosent av ulykkene ble omtalt, og 41 prosent av dem var på forsiden. Dermed var ikke det forklaringen på at dette har forsvunnet ut av folks bevissthet, sier han.

Forskeren tror heller det skyldes at hendelsene ble omtalt enkeltvis og ikke satt i sammenheng.

– Da ble det ikke tydelig for folk hvor mange som faktisk mistet livet. Heldigvis er det noen entusiaster som har satt opp det vi tror er fullstendige lister, slik at vi har en viss oversikt.

Flere overraskelser

Forskeren ga tidligere i år ut artikkelen «I dag, i fredstid, kreves det atter offervilje fra våre flygere - Norske militærulykker under den kalde krigen». Der kommer det blant annet frem at bare i perioden fra 1950 til 1959 fant det sted 95 fatale flyulykker i det norske forsvaret, inkludert fly ført av nordmenn under utdanning i USA og Canada. Disse ulykkene kostet til sammen 116 militærflygere livet.

– Vi visste at det var et betydelig antall, men vi ble overrasket over at det var så mange. Det overrasket oss også at dette tilsynelatende var ny informasjon for mange av dem som selv tjenestegjorde i Forsvaret under den kalde krigen.

Hvam ønsker nå å samle historien til flygerne som tjenestegjorde i Luftforsvaret i en såkalt minnebank.

– Det er viktig å dokumentere denne delen av historien vår mens vi fortsatt kan. De som fløy på 50-tallet begynner å falle fra, så dette er arbeid som ikke kan vente så lenge, sier han.

Minnebanken skal bestå av både bilder og beretninger fra militærflygerne.

– Vi ønsker å snakke med pilotene og skrive ned historien deres. Vi vil også ha historiske bilder, i tillegg til bilder av relevante gjenstander. Mange har for eksempel spart på loggbøker, scrapbøker, fotoalbum og andre minner, sier han.

Målet er at minnebanken skal bli et kildemateriale for pågående og fremtidig forskings- og formidlingsvirksomhet, og på sikt gjøres  tilgjengelig både via en nettportal og på museet.

– Men den endelige formen er ikke fastsatt ennå. Vi kommer til å dele mye av arbeidet vi gjør i facebookgruppen «For våre kamerater».

Hvam legger ikke skjul på at arbeidet med minnebanken er tidskrevende og omfattende.

– Det tar mye tid å bearbeide informasjonen. Mange har store bildesamlinger de gjerne låner museet for digitalisering og registrering. Det tar timevis å få digitalisert fotografiene og samle inn mest mulig informasjon om hvert bilde. Jeg håper vi får eksterne prosjektmidler, slik at vi kan vie enda mer ressurser til dette arbeidet, sier Hvam.

– Ta kontakt!

Krigshistorikeren har også søkt om å gjøre prosjektet til en del av en doktorgrad. Svaret får han i desember.

– Vi utelukker heller ikke at minnebanken kan utvikles til å inkludere andre som har tjenestegjort i Luftforsvaret, for eksempel bakkemannskap, teknikere og flygeledere. Men det er altså avhengig av at vi får de nødvendige ressursene. I første omgang arbeider vi med flygerne.

Hvam ser gjerne at Flynytts lesere med flygererfaring fra 1950 til 1989 tar kontakt.

– Vi har så langt fått god respons, og håper at snøballen vil rulle videre slik at vi når ut til flest mulig. Det er fint med rapporter og skriftlig arkivmateriale, men vi trenger også å få historien fortalt direkte fra dem som faktisk opplevde den. Hvis vi ikke tar vare på denne historien nå mens vi har sjansen vil et stort materiale gå tapt for alltid, sier han.